Dette er en tekst om engasjement, utmattelse og personlig holdbarhet - og en invitasjon til workshop den 5. januar i Oslo (les nederst).

Til deg som bryr deg

Vi er mange som er opprørte over den brutaliteten vi ser nå. Det er som det skal være. Jeg vil leve i en verden der folk bryr seg massivt om hverandre.

Jeg observerer i mine nettverk at det sliter på folk med stort engasjement. Mennesker vi trenger på veien framover. Det bekymrer meg. Nei, det er ikke oss det er synd på. Jeg er allikevel opptatt av hvordan aktivister har det. Vi kan ikke bidra til positiv endring hvis vi er utmattet og deprimerte.

Derfor vil jeg dele noen tanker om emosjonell utmattelse og utbrenthet, etterfulgt av noen grep vi kan ta for å styrke vårt langsiktig engasjement (det ser dessverre ut som en maraton). Jeg vil beskrive noe av det som skjer i kroppen når vi er aktiverte over lengre tid. Jeg vil si noe om hva kroppen din trenger for å regulere ned stressresponsen, og avslutter med en invitasjon.

Brenne, uten å brenne ut?

Begrepet utbrenthet ble først brukt av den amerikanske psykologen Herbert Freudenberger på 1970-tallet. Han jobbet på en gratisklinikk for rusavhengige i New York som i stor grad var drevet av frivillige. Freudenberger observerte at mange av dem mistet motivasjonen etter omtrent ett år, og at de hadde spesifikke fysiske symptomer til felles. Blant disse var søvnvansker, kronisk forkjølelse, mageproblemer og hodepine. I tillegg hadde mange adferds-symptomer som overfølsomhet, sinne, irritasjon, manglende evne til å håndtere nye situasjoner, kynisme og tap av energi. Ut fra disse observasjonene laget Freudenberger følgende definisjon på utbrenthet:

"En tilstand av kronisk tretthet, depresjon og frustrasjon forårsaket av hengivenhet for en sak, livsstil eller forhold, som ikke gir de forventede fordelene og til slutt fører til redusert involvering og fullføring av arbeidet."

En hendelse trenger ikke å ha skjedd med deg direkte for at det skal påvirke deg. Vi blir opprørte når vi vet at barn drepes. Når et helt folk sultes. Når helsearbeidere er mål for militære angrep. Sekundærtraumatisering er et begrep i psykologien brukt for å beskrive dette fenomenet.

I studier av utbrenthet snakker man om tre ulike komponenter. Den første er emosjonell utmattelse - en utmattelse som kommer etter å ha brydd seg for mye og for lenge. Den andre er de-personifisering, der vi ikke lenger orker å føle empati, omsorg eller medfølelse. Den tredje er følelsen av avmakt - at ikke noe du gjør nytter eller skaper en forskjell.

Utbrenthet kan føre til apati, motløshet og at vi gir opp. Det er ikke bra for noen, ikke for oss personlig, og ikke for saken eller menneskene vi engasjerer oss i.

Kropp er topp!

Kroppen er fantastisk på den måten at når den opplever en trussel, mobiliserer den så vi kan møte den. Det gjør den ved å blant annet sende signaler om at blodet skal pumpe raskere ut i armer og bein, hjertet slår fortere, pusten raskere – så vi kan løpe eller kjempe (kort fortalt). Dette er superdupert – og sikrer vår overlevelse på kort sikt.

Kroppen prioriterer det som er nødvendig i øyeblikket. Det gjør også at den nedprioriterer det som ikke er like akutt, som fordøyelse, immunforsvar, hormonbalanse m.m – det som handler om daglig og helt nødvendig drift. Mentale prosesser og emosjoner blir også påvirket av stressresponsen. Det er paradoksalt at det som er fantastisk og sikrer overlevelse på kort sikt, bryter oss ned på lang sikt.

Stress er ikke dårlig for oss, og vi vil alltid ha grunner til å aktivere stressresponsen, både positive og negative. Målet er å kunne veksle mellom aktivering og en hvilerespons, der kroppen opplever at den er utenfor fare (at ingen er ute etter å spise deg, for eksempel). Men det er veldig lett for oss mennesker å henge oss opp i en tilstand der stressresponsen er kronisk aktivert, og det er ikke bærekraftig over tid. Som alle prosesser i naturen, trenger vi mennesker også å veksle mellom aktivitet og hvile. Restitusjon er ikke oppskrytt.

Hva vi kan gjøre, selv om det er kaos

Det er viktig å forstå at det er forskjell på å fjerne stressoren (årsaken til at vi er i alarmberedskap), og å behandle stresset i kroppen. Det ene har vi litt mer makt over, og gjør vi det, er vi bedre i stand til å ta tak i det andre. Kroppen er ikke så opptatt av hva stressoren er – den er opptatt av overlevelse (fra naturens side). Så om det er en skummel epost fra jobben, å gå hjem i mørket med noen som føler etter deg, eller et verdenssamfunn som passivt tillater drap på sivile, utgjør liten forskjell for kroppens opplevelse av å være i en truende situasjon. Så la oss finne en måte å håndtere stresset i kroppen, SÅ vi kan fortsette å jobbe med stressoren.

Vi kan gjøre noe som sender signaler til systemet ditt om å deaktivere stressresponsen. Da er det nyttig å forstå følgende: Kroppen snakker kroppsspråk. Det er ikke nok å kreve av den at den skal slappe av, fordi vi kognitivt mener at det er en god idé. Kroppen er bedre til å forstå non-verbal kommunikasjon. Det mest anvendbare verktøyet er å bruke pusten, som er et språk kroppen forstår. Å puste langsomme, dype pust, vil kunne nedregulere stressresponsen. Her finnes det mange ressurser på nettet, her er en link til en av dem.

“I like to move it, move it!”

Dersom kroppen din innstilt på å flykte eller kjempe, er det ikke bare enkelt å legge seg ned å ta en siesta, selv om du er møkkasliten. Da vil det være bedre å bevege kroppen. Det kan vi gjøre gjennom å løpe, danse eller riste (for noen er det samme sak), istedenfor å ligge 5 cm over gulvet med vidåpne øyne mens turtallet på innsiden er skyhøyt. Gjennom å bevege oss kan kroppen fullføre stress-syklusen den har satt i gang, og det vil bli lettere å «lande».

Å synge og danse har vi gjort i alle kulturer til alle tider. Det skaper tilknytning og roer nervesystemet. Gjør aktiviteter som gir DEG noe, her er vi veldig ulike: isbading, matlaging, skravle, lage kunst, ha sex! Gå ut og få dagslys og frisk luft de få timene vi har. Snakk med mennesker rundt deg om hvordan du har det.

Vi trenger hverandre. Tilknytning til venner, familie og/eller kjæledyr er like nødvendig for oss mennesker som mat og vann. Vi er ikke skrudd sammen for å fungere autonomt, men for å svinge mellom forbindelse og autonomi, og tilbake igjen. Vi "samregulerer" hele tiden, uten engang å være klar over at det skjer. Vi synkroniserer hjerteslag, endrer stemninger sammen og hjelper hverandre til å føle seg sett og hørt. Dette roer nervesystemet.

(Med et lite forbehold: Jeg opplever det som mer stressende å henge med folk som forteller meg at jeg bryr meg for mye, og/eller at det jeg føler er feil. Det samme gjelder mennesker som velger å snu seg bort, for hva har det som skjer andre steder med dem å gjøre?! Jeg trenger å ha tro på menneskeheten når jeg lader, ellers blir jeg bare trist og deprimert. Det blir enda viktigere for meg å omgås mennesker med empati og drivkraft.)

Dette er kampstrategi!

Noe av det andre mennesker kan «brukes» til, er å le sammen. Når vi ler bruker vi et gammelt evolusjonssystem som pattedyr har utviklet for å skape og opprettholde sosiale bånd og regulere følelser. Hvis tanken på å le når situasjonen er så alvorlig skaper motstand i deg, har jeg stor forståelse for det. Tenk at du snakker kroppsspråk til kroppen din. Dette er strategi – ikke mangel på empati. Vi gjør dette for å orke å engasjere oss over tid.

Jeg skjønner at mye av det jeg foreslår er kontraintuitivt. Jeg kjenner også denne motstanden i meg selv, enda jeg har jobbet med dette i mange år. Jeg lener meg både på erfaring og omfattende vitenskapelig forskning når jeg sier at dette er viktig. Se på det som en «bio-hack», om du vil. Vi «hacker» vår egen organisme til å regulere nervesystemet. Men er ikke dette eskapisme? Å danse, le, puste og hvile? Målet er å styrke vår robusthet så vi kan vende tilbake til oppgaven foran oss. Som er? Å opprettholde trykket på våre politikere og kreve av det internasjonale samfunnet at de innfører varig våpenhvile nå! Å skrike er forresten også bra – om det er i skogen eller i gatene.

Myten om den usårbare helten

Utbrenthet påvirker oss ulikt. Du er ikke et dårligere menneske eller en mindre dedikert hvis du opplever at du tåler mindre stress enn andre. Jeg skriver dette for å utfordre myten om superhelten som den ultimate aktivisten. Du kan ha opplevd ting som har påvirket nervesystemet ditt over tid som du har liten eller ingen kontroll over (traumer og overgrep, mikroaggresjon og systemisk urettferdighet). Det er ikke ALLTID sånn at motstand gjør oss sterkere. Det handler altså ikke om at du ikke bryr deg nok eller om verdiene dine, men om kroppen din og hvordan den responderer på stress over tid. Ta vare på deg selv, for vi trenger deg.

Oppsummering:

Dersom du er påvirket av det som skjer i Gaza (og andre steder i verden) nå, fungerer du som du skal. Folkemord skal opprøre oss og engasjement er en konstruktiv respons.
Du fungerer som du skal dersom kroppen din ikke kan være aktivert i ubegrenset tid og du blir sliten, deprimert og motløs.
Det er grep vi kan gjøre for å håndtere stresset i kroppen. Dette er nyttig og inkluderer blant annet bevegelse, dagslys og sosialisering.
Det er en klok strategi å ta vare på deg selv for å kunne holde i lengden.
Når vi kan være vennlige med oss selv, kan vi være sterke og virksomme sammen.

En invitasjon - du er varmt velkommen:

Kjenner du på emosjonell utmattelse og at det begynner å bli tungt å fortsette?

I samarbeid Studio Ma på Fagerborg Oslo, inviteres du til en åpen workshop for aktivister fredag 5. januar kl 18-20 (mer info og påmelding kommer på deres hjemmeside ila romjula: www.studiomaoslo.com).

Denne workshopen tar for seg temaene i artikkelen, og vil gi deg noen verktøy og et felleskap av likesinnede. Du trenger ikke å ha noen erfaring med eller interesse for yoga for å delta. Det handler om å støtte, styrke og løfte hverandre. Fokuset er å forebygge og lindre utmattelse og bygge strategi for veien framover. Dette er en mulighet til å møtes fysisk – så kom hvis dette kjennes ut som noe du trenger. Det er gratis, men begrenset antall plasser så påmelding er nødvendig.

Workshopen ledes av Helene Svabø (https://helenesvabo.com) og Siw Aduvill (www.siwaduvill.com)