De gode idéene kommer når vi ikke prøver å få dem.

Folk får ideer mens de sover, mens de er på do, på toget, på bussen, mens de er redde, mens de er glade, mens de snører skoene, mens de går på tur, mens de surfer på internett (ja, selv da!), og mens de tenker på noe helt annet, skriver Hilde Østby i boka "Kreativitet - Hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmerne skal redde verden".

Det lysegrønne omslaget med Lewis Carroll sin kjente karakter Alice som trekker sceneteppet til siden og inviterer oss inn mellom permene, setter tonen for reisen vi begir oss ut på. Forfatteren bak den kritikerroste romanen "Leksikon om lengsel" (2013) og sakprosaboken "Å dykke etter sjøhester" (2016) om hukommelsesforskning som hun skrev sammen med Ylva Østby, skriver om filurkatter og kritiske dronninger, om hjernebølgefrekvenser, kunstig intelligens, framtidsbibliotek og kjedsomhet. Og en hel det om døden. Det er en personlig bok om tiden etter å ha syklet med hodet først inn i en stein (uten hjelm) og hjernen ble dårlige på å sortere inntrykk, men nesten eksplosivt kreativ! Vi er med forfatteren når hun snakker med folk som har kreativitet som jobb, når hun legger fireåringen som bobler fram utemmede forretningsideer heller enn å sove, og til London der hun frivillig får strøm i hjernen for å sette den i en mer kreativ tilstand. Vi er med henne når hun undersøker kreativitetens vilkår i dagens skolesystem gjennom å tilbringe en dag på sin egen barneskole, og når hun strikker genser på sykehuset sammen med venninnen Vera som kjemper en kamp mot kreften.

Mens jeg leser boka blir jeg minnet om mye jeg tenker er viktig, men som ofte må vike for insisterende impulser fra omverdenen om at vi må være flinke og effektive (samtidig som vi paradoksalt nok også er superkreative!). Den tilbyr også nye mønstre og sammenhenger. En ledende oppfatning av hva kreativitet er, er nettopp å sette sammen komponenter på nye måter basert på kunnskap vi har fra før og komponenter vi kjenner. Østby skriver at det ikke er mulig å være nysgjerrig dersom vi ikke har kunnskap å henge ny informasjon på. Vi må altså ha en kunnskapsbase for at ny informasjon skal oppleves interessant og relevant. Det bryter med ideen om at vi ikke trenger å lære oss noe og argumentet om at `vi kan jo bare søke på nettet hvis det er noe vi lurer på´. Det er faktisk ikke så interessant å google noe vi ikke kan henge på knagger vi har fra før.

Det er fantastisk stas å bli nevnt boka, så jeg gidder ikke late som noe annet. Mitt bidrag handler om sammenhengen mellom kreativitet og hvile - den parasympatiske revolusjonen - basert på min bok "Hvile" (2019). Østby er opptatt av hvordan kreativitet henger sammen med nervesystemets parasympatiske respons. Det betyr i korthet at når du blir jaget en løve gjør kroppen noen prioriteringer for å sikre din overlevelse. Når vi er stresset går vi i alarmberedskap, en sympatisk respons, og blir opptatt av kortsiktig overlevelse. Det gjør oss fokuserte og målrettet. Da trenger ikke hjernen å krysskoble merkelige assosiasjoner eller flyte inn i dagdrømmemodus der de gode idéene oppstår. Default Motor Network (DMN) er knyttet til hjernebølgenes alfabølgefrekvens, der analyser, planlegging og vår indre kritiker er dempet.

Den røde dronningen, som er over gjennomsnittlig begeistret for å kappe hodet av folk, er et tilbakevendende bilde på den indre kritikeren gjennom boka. Trikset er å forsøke å liste seg forbi henne så vi ikke blir handlingslammet av skrekken for at det vi presterer ikke er godt nok (eller aller helst brilliant, livsendrende, prisvinnende - hvorfor skal vi ellers skape noe?, spør dronningen). Den parasympatiske responsen reagerer positivt på trygghet, tilhørighet og kos. Myten om den lidende kunstneren utfordres i det Østby viser at vennskap, skog og hav er mye viktigere for kreativiteten enn dop og angst.

Den indre kritikeren er forbundet med den nyere delen av hjernen som er knyttet til planlegging, konsekvenstenkning og målrettethet. Dette er vesentlige funksjoner for å kunne skape noe kreativt. Østby skriver om eksekutivfunksjonen som styrer kognitive prosesser. Et spennende eksempel hentet fra boka er hvordan jazzmusikere bruker eksekutivfunksjonen som bro mellom DMN, eller dagdrømmemodus der improvisasjoner er mulig, og formidling ut i verden. Det ene trenger det andre. Det må stå i balanse til hverandre. Vi trenger målrettethet OG dagdrømmer. Det vil ikke være å overdrive å påstå at vi favoriserer det ene framfor det andre i våre samfunn.

Dersom vi lever liv uten å vektlegge tøys, kos og vennskap, der vi aksepterer tanken om at vi bare har verdi når vi produserer noe, lar vi den strenge, kritiske, målrettede delen av hjernen styre. Skrur vi opp volumet slik at livet vårt er styrt av stress og frykt, er det ikke lenger noe livsgrunnlag for kreativiteten. Hvorfor er det et problem? Østby skriver at særlig når det er kriser, som det vi står i nå, er det avgjørende at vi klarer å navigere utover å få panikk. "Vi trenger kanskje kreativiteten mer enn noen sinne når klimakrisen kommer, for å redde arter og overleve ekstremvær, huse klimaflyktninger og produsere mat under helt andre forhold. vi trenger kreativiteten når internett er styrt av rike moguler og algoritmer truer med å ta over jobbene våre. Men hvis kreativiteten krever at vi går omveier og forfølger digresjoner, dagdrømmer og lytter til intuisjonen, vil det egentlig si at vi må gjøre akkurat det motsatte av det vi har lyst til å gjøre når det er krise: Løpe skrikende rundt og veive med armene!"

Derfor er boka til Østby så viktig. Den gir oss tillatelse og argumenterer vitenskapelig for hvorfor vi må ta den lange veien hjem fra barnehagen, gir oss lov til å legge vekk mobilen, til å ikke jobbe oss helt på felgen, være nysgjerrige og ikke væres så redd for å gjøre feil. Det hjelper alltid å høre fra ekspertene at noe er viktig før vi prioriterer det. Kanskje særlig dagdrømming og prokastinering som er helt nødvendig i mange kreative prosesser, men forbundet med unnasluntring og latskap. Sånne følelser som lett fører til at man skammer seg. I denne sammenhengen er det både motiverende og en støtte at Østby har snakket med folk vi stoler på, som blant annet komiker Else Koss Furuset, suksessforfatter Maja Lunde, Norges mest kjente psykolog Peder Kjøs, samt en rekke forskere og folk samfunnets lederstillinger som sier at vi må skape rom for denne viktige delen av livet (som på mange måter er selve livet som virker gjennom oss). Det skjer ikke av seg selv.

Vi befinner oss midt i en brytningstid. Det er en situasjon som krever ta vi tar aktive valg om hvordan vi vil leve livene våre framover med de mulighetene og begrensningene vi har.

Vi trenger kloke ord, god kunnskap og inspirasjon for å klare dette. Boka "Kreativitet" er et sted å begynne.