Som alltid er jeg altfor tidlig ute. Men jeg reiser kollektivt i L.A., en by der oljelobbyen klarer å sabotere alle forsøk på å bygge en miljøvennlig infrastruktur. Det regner, noe som skjer så sjeldent at det skaper store overskrifter i media denne dagen. På CNN sendes innslag der reportere står med paraplyer i vannpytter på 2-3 millimeter og snakker med katastrofestemmer. Igjennom dette liksomkatastoferværet prøver jeg å finne Dharma Punx sine lokaler i en mørk gate i West Hollywood. Jeg spør en fyr som ser ut som om han kan vite hvor pønkerne holder hus. Jeg har flaks, han er på vei til en «pot-shop» i bygningen ved siden av. Han sier at han alltid har lurt på hva som er bak den døra med logoen til Dharma Punx, så jeg inviterer han med, men han har en annen plan, og kommer ikke til å finne ut av det i dag heller.
Punkere som mediterer
I sin første bok, »Dharma Punx», skriver Noah Levine om hvordan han begynte med buddhistisk meditasjon for å snu en årelang nedadgående spiral med rus, vold og kriminalitet. Han beskriver et sinne som var med ham hele veien, og som gjorde at han kjente seg hjemme i pønkeuttrykket med den harde musikken, alle tatoveringene og forakten for autoriteter. Vendepunktet i livet hans finner sted en dag han sitter på glattcelle. Igjen. Han får lov til å ta én telefonsamtale, og ringer for å snakke med faren sin som lærer han en meditasjonsøvelse. Dette var den spede starten på hans egen prosess med å komme seg på beina, og starten på det som skulle bli en organisasjon som heter «Against The Stream Buddhist Meditation Society».
Det finnes noen stereotyper om hvordan folk som mediterer og identifiserer seg med buddhistiske prinsipper ser ut. Kanskje de kler seg som munker? Og så litt som antroposofer når de er i sivil? Eller kanskje de opptrer i stilige dresser som nyhetsankre på amerikansk tv som har funnet Mindfulness, lyset og Veien? Beinharde punkere pleier ikke å være den første assosiasjonen folk får. Men disse folka her er ganske beinharde. Og de snakker om ikkevold, om å tilgi seg selv og å se alle med hjertet. Runar «Kula» Johannessen er en av Norges mest kjente rock´n roll-trommiser. Han er også buddhist, qi gong- og yogainstruktør. Han sier han møter sterke forventninger og ideer om hvordan han skal være, og at det forvirrer folk når han ikke innfrir disse. Det er et lengre intervju med han senere i boken.
Jeg tror mange føler seg avskrekket av estetikken rundt yoga og «new-age». Det kan være musikken, klærne og/eller måten å snakke til hverandre på med masse luft i stemmen. Chris Grosso, forfatteren av boken «Indie Spiritualist – a no bullshit exploration of spirituality» er en av dem. Han og Noah Levine har det til felles at de er knyttet til punk og alternativkulturen, liker tatoveringer og `bråkete´ musikk. «There´s no shortage of bullshitt that can come along with spirituality», skriver Chris Grosso. Og videre at det er mange elementer som kan være turn-off for et frittenkende, postmoderne menneske. Han gir oss eksempler på selvutnevnte guruer som kommanderer absolutt underkastelse av sine elever, mens de sprader rundt i skamdyre merkeklær med en tvungen, masete optimisme. Dette er med på å gjøre at folk ikke ser positivt på åndelighet og spiritualitet.
Hvis indisk allsang ikke «gjør det» for deg, men en konsert med yndlingsbandet ditt er en ekstatisk opplevelse, så er det din genuine opplevelse som er viktig. Uavhengig om det er Celine Dion eller Sex Pistols. Ingen har «dibs» på estetikken rundt det å være menneske. Grosso skriver at for han var det viktig å finne en vei som gikk hånd i hånd med hans kjærlighet for undergrunnskultur og uavhengighet. Som en som har kjempet med rusavhengighet og rehabilitering var han på utkikk etter verktøy som fungerte, men helst uten den rosa innpakningen. ”Vi trenger yoga på gata, i livene våre og på alle stygge steder! De som ikke er tilhengere av mainstreamkultur eller organisert religion, trenger en dogmefri og åpen utforskning av spiritualitet. Vær deg selv hele veien. La det bli som ditt fingeravtrykk!”
En ny gammel tradisjon
«Against The Stream» har sprunget ut av hjertet til den amerikanske buddhistbevegelsen som har sine røtter i både Theravadea (den gamle skolen) og Mahayana (den nye skolen) innenfor Buddhismen. På gruppens nettside skriver Levine: Jeg tror vi er i prosessen med å skape en ny tradisjon. En tradisjon som er inspirert og influert av læren om visdom og medfølelse i alle buddhismens tradisjoner.«Against The Stream Buddhist Meditation Society» er i front av denne utviklingen.
Det som startet med en håndfull spirituelle revolusjonære i California som kalte seg «The Dharma Punx», har vokst til tusenvis av engasjerte Buddhister verden over. Denne utviklingen fra tradisjonell buddhisme mot et mer alternativt utrykk er helt nødvendig, skriver han. Det gir oss en mulighet til å bevege oss fra sexisme, rasisme og klasseskiller som har korrumpert den buddhistiske læren gjennom tradisjoner og institusjoner. Vi har ikke blind tro på doktrinene, selv i de originale tekstene er det en hel del folklore, mytologi og korrupsjon av Buddhas lære. Men uten disse tekstene og tradisjonene hadde læren aldri nådd våre strender, våre ører og hjerter i dag. Så vi studerer og respekterer alle de historiske linjene og henter fram det som er godt i alle de Buddhistiske tradisjonene.
Vår intensjon er ganske enkelt å gjøre Buddhas lære tilgjengelig for alle som er interessert i den. Vi ønsker å skape bærekraftige miljøer med sunne, ansvarsbevisste, kloke og medfølende folk. Vi er for mangfold og ønsker at alle uansett seksuell orientering, etnisk, sosial, økonomisk og politisk bakgrunn skal føle seg velkommen. Vi tror det at veien til oppvåkning er mulig for alle og bør være tilgjengelig for alle.
Når Levine blir spurt om hvorfor han i det hele tatt snakker om en amerikansk tradisjon, så sier han at fordi han ikke bor i Tibet, Japan eller Burma, men i Amerika, så er det mer meningsfylt at læren forankres i det samfunnet vi er en del av. Buddha snakket om viktigheten av å snakke et språk som folk forstår. «Her har vi muligheten til en ny begynnelse, fri fra dogmer, der vi ikke er bundet av tradisjoner som har blitt korrumperte. Kanskje kommer vi til å gå på tryne her også, men det er verdt et forsøk.»
Bare død fisk flyter med strømmen
«Dharma Punx» utviklet seg etter hvert til å bli en organisasjon som har ukentlige møter og støttegrupper for folk med rusproblemer både på øst og vestkysten av USA, i tillegg til noen satellitter rundt om i verden. Noah Levine er gjestelærer i en satellitt på østkysten denne kvelden, så det er en annen lærer som har ansvaret for aftenens Dharmatalk. Selv om det er mange rundt i lokalet som har omfavnet pønkutrykket, så er vi kanskje enda flere som ser mer nøytrale ut. Noen ser ut som dataingeniører på vei hjem fra jobb, som stakk innom for sin ukentlige dharma talk og meditasjonsfiks. Kanskje har vi alle det til felles at vi trenger en annen sammenheng, et sted der alt krimskramset knyttet til spirituell praksis er strippet vekk. Det er mer takhøyde her og færre momenter som skaper avstand. Mindre «bullshit» som Grosso beskriver det.
Det er vanlig å starte en meditasjonskveld med en form for foredrag der en lærer snakker rundt et tema, kanskje fra en tradisjonell tekst eller noe deres eget liv der buddhistiske prinsipper gjør seg gjeldende. Etter en runde med spørsmål og svar, sitter vi i total stillhet i 30 minutter. Så er ”festen” over, folk reiser seg og forsvinner ut i regnet. Jeg sitter med en opplevelse av at selv om rammene, teknikkene og «læren» er den samme, så var stemningen en ganske annen. Jeg tror nok at flere jeg kjenner ville ha følt seg mer komfortable her hos pønkerne, som legger seg på en mer sekularisert linje og som tar et oppgjør med fordommer og korrumperte dogmer. Ved å ta vare på essensen, men utfordre tradisjonene, tar de læren mer på ordet. Buddha, på samme måte som Jesus, utfordret det bestående. Ved å institusjonalisere begge disse «rebellene», har vi gjort det motsatte av det de inspirerte oss til.
“The Buddha said that his path to awakening was one of rebellion, a subversive path that is against greed, against hatred and against delusion. In order to awaken he taught that we have to travel against the norm of society and against our own self-centered tendencies. In his own language he said the path he had traveled and that all who wished to follow was ‘Patisotagami’, which literally translates as ‘Against The Stream’.” - Noah Levine
Teksten og illustrasjonen av Nemolom er hentet fra boka "Yoga når det gjelder" skrevet av undertegnede, utgitt på Arneberg Forlag 2015